Familebesøk og karneval

Deler av den siste tida har jeg fått tilbringe sammen med mor og tre søsken. Sammen har vi vært på besøk i favelaen og deltatt i bibelgruppe, som jeg også gjør når jeg ikke har besøk. Vi hadde også god anledning til å bli bedre kjent med området, og gav oss ut på dykking, gondoltur og reise til ei eksotisk Atlanterhavsøy. Her følger et lite bildereferat.

I favelaen fikk jeg vise litt av hva jeg hadde lært

Med sine fotballegenskaper ble mine brødre Jon Anders og Hans Olav godt mottatte

 Vi våget oss ut på jungeltur..

..og ørkentur

Synkroniserte søsken..

..og ei sprø mor

Vi fikk prøve oss på dykking

Jon Anders (eller Hans Olav) som dykker

Vi spiste frityrstekte reker

Vi fikk oppleve karneval!

Store deler av karnevaltiden foretrekker mennene og gå med vel feminine antrekk

Ta denne karen som et eksempel

Stor parade med sambaskolene

Mot slutten av oppholdet innrømmet både jeg og Jon Anders at vi begge ser oss selv som modeller i fremtiden

 Og så reiste de hjem.

Misjonsprosjekt i Teresina

Denne lille overskriften på tre ord sier omtrent like mye som det jeg og Solveig visste da vi satte oss på bussen, søndag 9. januar. Sett bort i fra to ganske uvitende nordmenn, var bussen full av brailiansk ungdom som så med stort engasjement på de neste tre ukene med misjonering i nordøst-Brasil. Selv syntes jeg og Solveig at tre døgn i buss var nok reiseinformasjon å ta inn over seg, så vi konsentrerte oss om det.

Fra Florianópolis i sør, til Teresina i nord

I løpet av bussturen ble vi godt kjent med den gjennomsnittlige brasilianers dusjevaner. Tre ganger til dagen stoppet bussen for at hygienen skulle kunne vedlikeholdes, og dersom det var behov for det kunne vi også spise. De aller fleste gangene prioriterte jeg og Solveig å spise, og i løpet av hele turen dusjet vi bare ei gang, et sted hvor der var flere dusjer på rad i åpne avlukk.

Jeg fikk inntrykk av at Brasil er et veldig greit land å reise på lange bussturer i. Opp gjennom hele landet er der store rasteplasser som er tilrettelagt for at reisende som oss enkelt kan stoppe for å spise, dusje og gå på do. Etter hvert som vi kom lenger nord, ble allikevel disse rasteplassene stadig simplere. Doene ble skitnere og dolåsen og dopapiret nærmest utilstedeværende. Tidligere har jeg og Solveig bemerket oss at man kjemper godt mot arbeidsløshet her i landet ved å overbemanne butikker og bensinstasjoner, men vi skulle visst reise helt til nord før vi fant noen som så ut til å være ansatt for å dele ut dopapir til de som skulle gjøre sitt. 

Så kom vi da fram til Teresina til slutt, og til stasjonen vår, som var en ungdomsskole. De første to dagene brukte vi på å forberede oss, ved å lære litt om byen og litt om metoder vi kunne bruke for å nå fram til innbyggerne. Til sammen var vi nesten 80 deltakere, delt opp i 6 lag, som igjen var delt opp i duplaer - par som gikk ut og evangeliserte sammen. De to følgende ukene var dagene slik: Gudstjeneste klokka ni og i teorien frem til halv elleve, men i praksis frem til elleve-tolv. I mellom gudstjenesten og lunsjen (som begynte klokka tolv), skulle vi arbeide med å forberede teater eller musikk til en senere gudstjeneste. Klokka to gikk vi ut på gata; hvert lag hadde sin del av bydelen, og hvert par sine gater. Vi kom tilbake til klokka seks, og da var det kveldsmat. Etter kveldsmaten var det utfart for den senere gudstjenesten som begynte halv åtte nede i sentrum, ute ved fotballbanen, og denne var åpen for alle. Det aller kjekkeste var hvis en hadde greid å vekke interesse ved besøket på gata, slik at vedkommende dukket opp på gudstjenesten.

Ei gate i Teresina

Et vanlig hus i Teresina har en helt annen standard enn et hus sør i Brasil.

Meg og min dupla, Juliano, ikledd våre prosjekt-T-skjorter. Para onde você vai? Where are you going?

Hver ettermiddag gikk vi to ut og banket på dører og håpet at folk ville slippe oss inn for å fortelle dem om Jesu frelse. Etter hvert som det ble ferre ukjente hus å besøke, åpnet vi for bibelstudier sammen med de som var videre interessert, og slik fikk vi oss gode venner fra området!

Gudstjenesten på kvelden, som vel heller var et møte, var, som tidligere nevnt, for alle som ville komme, og skulle være med på å samle de som ville være deltakere i den nye menigheten som ble dannet. Møtet begynte med ei sangøkt, der noen av sangene tilhørte spesielt nordøst-Brasil. Deretter hadde teatergruppa et lite dramastykke. Selv deltok jeg i denne teatergruppa, og fikk dermed brukt mine ukjente skuespillertalenter. Etterpå var det et ord for dagen for de voksne, mens for barna, som for øvrig utgjorde den aldersgruppa med best oppmøte, hadde vi et opplegg med musikk, klovner og dukker.

Kveldsgudstjenesten

For å tiltrekke mennesker uten å bruke ord, hadde vi slike mimikere/skygger. Dette var min profesjon noen av dagene.

Når vi ikke var ute på gata blant nordestinoene, levde vi i et stort fellesskap på basen vår. Vi sov tett i tett på tynt underlag i skolens klasserom, og nettene kunne bli veldig kalde. Dette var en stor kontrast til den gjennomsnittlige dagstemperaturen på 40 grader, som ble tilbrakt i langbukser og store T-skjorter. Til tross for brasilianernes hyppige dusjing, ble vi her begrenset til en dusj til dagen på maks fem minutter hver. Ettersom det stort sett ikke regner på vinterhalvåret, dusjet vi for det meste ved å tømme kaldt vann fra ei bøtte over oss. I begynnelsen var der heller ikke vann i springen, men dette returnerte etter første vannbyge. Nok vann til å kunne dra ned i do var der allikevel aldri, og hvert døravlukk var merket med hvorvidt man kunne gjøre nummer en og to.

Toalettet vårt

Hvert måltid ble spist med suppetallerken og ei skjei. Innimellom møtte vi utfordringer, som spagetti og kyllinglår, men som oftest var det godt tilrettelagt med ris og bønner.

Maten vår

Ettersom vi hadde fått utdelt ei T-skjorte hver som skulle brukes hver dag i disse to-tre ukene, og attpåtil i 40 varmegrader, ble det etter hver behov for å vaske den. Det var rett og slett flere av klesplaggene som trengte å vaskes, og dette måtte naturligvis gjøres for hånd.

Jeg og Solveig vasker klær

Til slutt vil jeg dele et bilde av den store og flotte gjengen vi var (noen av oss):

Julaften i Santo Ângelo

Hvert år reiser min vertsfamilie sørover til delstaten Rio Grande do Sul, til en liten by som heter Santo Ângelo, for å feire jul der sammen med slekt og venner. Min vertsmor og mine to søstre reiste ned på mandagen før julaften, mens jeg og min vertsfar ble igjen i Florianópolis - han for å jobbe, og jeg for å bli kjent med Solveig sine besøkende fra Norge. Etter å ha tilbrakt noen førjulsdager sammen med dem ved å gå på stranda, prøve sandboarding (for min del: sand-akebretting) og se på "Askepott" og "Grevinnen og Hovmesteren", la jeg og vertsfaren min ut på den samme reisen.

Natta til julaften tilbrakte vi på langdistansebussen, og tilsammen var bussturen på omlag tolv timer. Endestasjonen var besteforeldrenes hus, og i hagen deres kunne vi få ly fra den ekstra varme sola under et tak av druetre. De forskjellige gatene i strøket var navngitt med datoer, og jeg syntes det var veldig fengende å få bo i ei gate som het (fritt oversatt til norsk) femtende november - min fødselsdato.

Druetak

Gatenavn

24. desember var, sammenlignet med slik jeg husker dem hjemmefra, en dag med relativt lite program. Det første som stod på programmet for dagen var manikyr for meg og mine to søstre, noe som begynte halv fem. Enda dagen hadde vært veldig avlslappende fram til da, endte manikyrtimene våre med at jeg ble vekket etter å ha sovet gjennom hele min søsters neglebehandling. Så gikk vi hjem igjen, stelte oss, og ventet på at klokka skulle bli halv ni, for da skulle vi i kirka. Store deler av Gudstjenesten var det søndagsskoleelevene som stod bak, og de hadde både dramatisering av juleevangeliet og sang og dans!

Julespill

Etterpå spiste vi en voldsomt god middag og åpnet gaver sammen med både slekt og venner - til sammen var vi 15-20 stykker.

Meg og mine søstre

Årets julenisse

Querida Helene!

Godt nytt år, kjære venninne!

Håper det nye året blir til glede for deg, og at alt står vel til med deg hjemme på Hellvik!

Ovenfor er det bildet du ønsket deg til dette blogginnlegget. Det du sikkert ikke visste, er hvordan bildet ser ut.

Abraços e beijos :)

Jul og sommer i Brasil

Det viser seg å være lenge siden forrige blogginnlegg, og flere ting har skjedd i ettertid.

Blant annet har vi vært på leir i Ituporanga. Den store begivenheten inneholdt ca. 3000 ungdommer, som alle sov i telt rundtomkring på området. Selv teltet vi innendørs, noe man forsåvidt kan kalle en eksotisk opplevelse for nordmenn som vanligvis telter ute.

Dette bildet er kvalitetmessig ikke særlig fint. Det er allikevel en flott gjeng.

Foruten å være på leir, har vi også brukt litt tid på den norske "trøleken", som Solveig med stort engasjement lærte brasilianerne. Jeg skal ikke legge skjul på at hun gjorde en bra jobb, og nå er aktiviteten en mer eller mindre vesentlig del av Kadosh. Etter de to møtene på Kadosh, lørdag ettermiddag, spiller vi volleyball, gitar, basketball og leker trøleken.

Vi leker trøleken.

Omtrent hver ukedag går jeg gjennom universitetsområdet for å komme meg fra bussholdeplassen til Munil. Innimellom er Solveig også med, selv om jeg i farten ikke kommer på hva hun skal der å gjøre. Rett ved bussholdeplassen er der uansett en underlig statue som Solveig bestandig spør om å få ta bilde med, og her en dag gav jeg etter. Bilde medfølger.

Solveig hadde tenkt ut en måte å posere med statuen på. Det må sies å være mer enn jeg kunne ha klart å prestere.

Jeg og Solveig har fått oss en stamcafé som vi besøker hver onsdag, men jeg har for øvrig lovet henne at jeg ikke skal si hvorfor nettopp dette er vår stamcafé.

Og så har vi også fått oss to tyske venner her, noe jeg ikke vet om jeg har nevnt før. Jeg legger uansett ved et bilde av dem, noe jeg synes er vel fortjent etter å ha laget en velsmakende fransk middag til meg og Solveig. 

Julia og Ramona

Og når vi først er inne på dette med venner, kan jeg jo nevne de to brasilianerne jeg ble kjent med på vei til Munil en gang denne uka. Sammen gikk de under navnet "π together", og de virket til å synes det var underholdende når jeg uttalte det "pee together", enda så riktig det var. Han ene hadde dessuten med seg ei lita tromme, og jeg bad ham om å spille litt for meg, mens jeg oppfordra han andre til å synge. Slik gikk det til at de improvsierte en liten "Samba para Noruega"-sang, og i etterkant konkluderte jeg med at det hadde vært et hyggelig møte.

 Ellers er det snart jul, i Brasil som i Norge. Jeg synes det er en rar kombinasjon med shorts og julepynt, men man får vel gjøre det beste ut av å ha jul midt i sommerferien. Her er noen brasilianske juletrær:

Solveig sitt juletre. Også her i Brasil bruker man Norgesflagg rundt treet.

Barnehagens juletre.

Julepynt på Shopping Iguatemi. Her er juletreet til venstre, og ellers ser du nissevenner, nissebil og nissecampingvogn.

Shopping Beiramar. Her medfølger også rader med stoler for de som vil sette seg ned og beundre julepynten.

Dette er ikke et juletre, men en kakemannversjon av Snekker Andersen.

Legger ved en link til Solveigs blogg:
http://solveigibrasil.blogg.no/

Til Curitiba og tilbake

Når det nærmer seg sommer her i Brasil, er om lag annehver helg utvidet til langhelg. Brasilianerne selv begrunner dette med at de er glade i ferie, og for å vise entusiasme for den brasilianske kulturen, tok jeg og Solveig oss ei ekstra langhelg for å feriere i Curitiba. Anledningen var at Gregory var hjemme for å være med i søsteras bryllup.

Å finne et sted å bo under oppholdet var ikke noe problem. Når jeg og Solveig nevnte at vi hadde tenkt oss til Curitiba, var det flere som stakk hodet frem og sa: "Jeg kjenner noen dere kan bo hos", "Dere kan bo hos mine foreldre", osv. Det ble til at vi overnattet hos noen venner av min mãe, og både gjestfriheten og tilliten var stor. De hentet oss på bussholdeplassen, kjørte oss hjem og gav oss lunsj og nøkler til huset, før de hver gikk til sitt av jobb og skole.

Familien er fra den brasilianske delstaten Rio Grande do Sul, og i tillegg til den gode barbecuen, er dette noe vi ble kjent med fra staten:

Trekkspill. Jeg prøvde meg på "Lisa gikk til skolen", eller "Lisa foi para a escola", som de kjenner den som.

Kjoler fra Rio Grande do Sul.

Flere kjoler.

Fredagen tok Gregory oss med hjem til seg og viste oss av hans medbrakte norske lager. Han delte også.

Brunost. Tror mitt ansiktsuttrykk kan avsløre en viss kjærlighet for denne.

Norsk skjokolade.

Senere på kvelden gikk vi på fotballkamp. Det var hjemmekamp for Coritiba, og blant ca 15 000 tilskuere, regnet jeg meg på øyemål til at om lag ti av dem heiet på motstanderlaget. Selv var jeg og Solveig reale Coxa Brancas.

Dette symbolisere tilhørigheten.

Gregory kan også regne seg for å være en Coxa Branca.

Lørdagen gikk med på å bli bedre kjent med byen, før vi reiste hjem igjen til vår hjemby Floripa.

Søndagen var det konfirmasjon i kirka vår, og min lillesøster her var en av konfirmantene. I år var det ni stykker som konfirmerte seg, og ettersom alle hadde felles venner, arrangerte de lunsjen og selskapet etterpå sammen. Det var annerledes fra norske konfirmasjonsselskap, som stort sett bare inneholder én konfirmant og familiemedlemmer, og dette var en grei måte å gjøre det på!

Jeg og min konfirmantsøster.

Neste helg er det igjen langhelg, og da blir det camping!

Dette gjør vi!

Det har gått noen uker siden vi kom hit, og jeg og Solveig har begynt å få et inntrykk av hva vi skal gjøre her. Tre dager i uka har vi portugisiskundervisning, og ellers bruker vi tid på blant annet Munil og i Vila Santa Vitória.

Munil er et kristent fellesskap for studenter her i Florianópolis. Det arrangeres møter og bibelgrupper, og hver fredag kan også studentene komme og spise lunsj der. Denne lunsjen er jeg og Solveig med på å forberede, og det virker som de drar god nytte av våre ferdigheter innen grønnsakskutting.

Jeg og Solveig som kutter grønnsaker.

To innfødte som lager noe som er veldig godt!

To dager i uka er vi i Vila Santa Vitória, som er et av flere slumområder på øya. Den ene dagen deltar vi i engelsk- og musikkundervisning for barna, og den andre bruker vi på å male og tilbringe tid med dem. Det er veldig energiske barn, og det er kjekt å være med dem!

Barn og eldre i favelaen!

Dette er noe av det jeg og Solveig gjør her!