Jul og sommer i Brasil

Det viser seg å være lenge siden forrige blogginnlegg, og flere ting har skjedd i ettertid.

Blant annet har vi vært på leir i Ituporanga. Den store begivenheten inneholdt ca. 3000 ungdommer, som alle sov i telt rundtomkring på området. Selv teltet vi innendørs, noe man forsåvidt kan kalle en eksotisk opplevelse for nordmenn som vanligvis telter ute.

Dette bildet er kvalitetmessig ikke særlig fint. Det er allikevel en flott gjeng.

Foruten å være på leir, har vi også brukt litt tid på den norske "trøleken", som Solveig med stort engasjement lærte brasilianerne. Jeg skal ikke legge skjul på at hun gjorde en bra jobb, og nå er aktiviteten en mer eller mindre vesentlig del av Kadosh. Etter de to møtene på Kadosh, lørdag ettermiddag, spiller vi volleyball, gitar, basketball og leker trøleken.

Vi leker trøleken.

Omtrent hver ukedag går jeg gjennom universitetsområdet for å komme meg fra bussholdeplassen til Munil. Innimellom er Solveig også med, selv om jeg i farten ikke kommer på hva hun skal der å gjøre. Rett ved bussholdeplassen er der uansett en underlig statue som Solveig bestandig spør om å få ta bilde med, og her en dag gav jeg etter. Bilde medfølger.

Solveig hadde tenkt ut en måte å posere med statuen på. Det må sies å være mer enn jeg kunne ha klart å prestere.

Jeg og Solveig har fått oss en stamcafé som vi besøker hver onsdag, men jeg har for øvrig lovet henne at jeg ikke skal si hvorfor nettopp dette er vår stamcafé.

Og så har vi også fått oss to tyske venner her, noe jeg ikke vet om jeg har nevnt før. Jeg legger uansett ved et bilde av dem, noe jeg synes er vel fortjent etter å ha laget en velsmakende fransk middag til meg og Solveig. 

Julia og Ramona

Og når vi først er inne på dette med venner, kan jeg jo nevne de to brasilianerne jeg ble kjent med på vei til Munil en gang denne uka. Sammen gikk de under navnet "π together", og de virket til å synes det var underholdende når jeg uttalte det "pee together", enda så riktig det var. Han ene hadde dessuten med seg ei lita tromme, og jeg bad ham om å spille litt for meg, mens jeg oppfordra han andre til å synge. Slik gikk det til at de improvsierte en liten "Samba para Noruega"-sang, og i etterkant konkluderte jeg med at det hadde vært et hyggelig møte.

 Ellers er det snart jul, i Brasil som i Norge. Jeg synes det er en rar kombinasjon med shorts og julepynt, men man får vel gjøre det beste ut av å ha jul midt i sommerferien. Her er noen brasilianske juletrær:

Solveig sitt juletre. Også her i Brasil bruker man Norgesflagg rundt treet.

Barnehagens juletre.

Julepynt på Shopping Iguatemi. Her er juletreet til venstre, og ellers ser du nissevenner, nissebil og nissecampingvogn.

Shopping Beiramar. Her medfølger også rader med stoler for de som vil sette seg ned og beundre julepynten.

Dette er ikke et juletre, men en kakemannversjon av Snekker Andersen.

Legger ved en link til Solveigs blogg:
http://solveigibrasil.blogg.no/

Til Curitiba og tilbake

Når det nærmer seg sommer her i Brasil, er om lag annehver helg utvidet til langhelg. Brasilianerne selv begrunner dette med at de er glade i ferie, og for å vise entusiasme for den brasilianske kulturen, tok jeg og Solveig oss ei ekstra langhelg for å feriere i Curitiba. Anledningen var at Gregory var hjemme for å være med i søsteras bryllup.

Å finne et sted å bo under oppholdet var ikke noe problem. Når jeg og Solveig nevnte at vi hadde tenkt oss til Curitiba, var det flere som stakk hodet frem og sa: "Jeg kjenner noen dere kan bo hos", "Dere kan bo hos mine foreldre", osv. Det ble til at vi overnattet hos noen venner av min mãe, og både gjestfriheten og tilliten var stor. De hentet oss på bussholdeplassen, kjørte oss hjem og gav oss lunsj og nøkler til huset, før de hver gikk til sitt av jobb og skole.

Familien er fra den brasilianske delstaten Rio Grande do Sul, og i tillegg til den gode barbecuen, er dette noe vi ble kjent med fra staten:

Trekkspill. Jeg prøvde meg på "Lisa gikk til skolen", eller "Lisa foi para a escola", som de kjenner den som.

Kjoler fra Rio Grande do Sul.

Flere kjoler.

Fredagen tok Gregory oss med hjem til seg og viste oss av hans medbrakte norske lager. Han delte også.

Brunost. Tror mitt ansiktsuttrykk kan avsløre en viss kjærlighet for denne.

Norsk skjokolade.

Senere på kvelden gikk vi på fotballkamp. Det var hjemmekamp for Coritiba, og blant ca 15 000 tilskuere, regnet jeg meg på øyemål til at om lag ti av dem heiet på motstanderlaget. Selv var jeg og Solveig reale Coxa Brancas.

Dette symbolisere tilhørigheten.

Gregory kan også regne seg for å være en Coxa Branca.

Lørdagen gikk med på å bli bedre kjent med byen, før vi reiste hjem igjen til vår hjemby Floripa.

Søndagen var det konfirmasjon i kirka vår, og min lillesøster her var en av konfirmantene. I år var det ni stykker som konfirmerte seg, og ettersom alle hadde felles venner, arrangerte de lunsjen og selskapet etterpå sammen. Det var annerledes fra norske konfirmasjonsselskap, som stort sett bare inneholder én konfirmant og familiemedlemmer, og dette var en grei måte å gjøre det på!

Jeg og min konfirmantsøster.

Neste helg er det igjen langhelg, og da blir det camping!

Dette gjør vi!

Det har gått noen uker siden vi kom hit, og jeg og Solveig har begynt å få et inntrykk av hva vi skal gjøre her. Tre dager i uka har vi portugisiskundervisning, og ellers bruker vi tid på blant annet Munil og i Vila Santa Vitória.

Munil er et kristent fellesskap for studenter her i Florianópolis. Det arrangeres møter og bibelgrupper, og hver fredag kan også studentene komme og spise lunsj der. Denne lunsjen er jeg og Solveig med på å forberede, og det virker som de drar god nytte av våre ferdigheter innen grønnsakskutting.

Jeg og Solveig som kutter grønnsaker.

To innfødte som lager noe som er veldig godt!

To dager i uka er vi i Vila Santa Vitória, som er et av flere slumområder på øya. Den ene dagen deltar vi i engelsk- og musikkundervisning for barna, og den andre bruker vi på å male og tilbringe tid med dem. Det er veldig energiske barn, og det er kjekt å være med dem!

Barn og eldre i favelaen!

Dette er noe av det jeg og Solveig gjør her!

En liten hilsen fra favelaen

Denne er laget av ei åtte år gammel jente i Vila Santa Vitória.
"Gud elsker oss høyt"

Florianópolis!

Siden lørdag har jeg og Solveig vært i Florianópolis, og det er her vi skal tilbringe de neste seks månedene. Denne byen har 3-400 000 innbyggere "til vanlig", men om sommeren er tallet rundtom en million. En betydelig del av byen ligger på ei øy rett utenfor Brasil, og her er det veldig mange flotte strender som virker særlig tiltrekkende på folk fra Paraguay og Argentina, som gjerne har ferieleilighet her.

Solveig og jeg bor i hver vår vertsfamilie. Vi bor et stykke unna hverandre, men vi begynner å lære oss hvordan man tar buss her i området. Allikevel har vi enda ikke helt forståelse for hvordan vi kommer oss fra bussholdeplassen/handlesenteret og til Solveigs hus. I går skulle vi gå hjem til henne fra handlesenteret, en tur som Solveig var blitt fortalt at ville ta om lag 20 minutter. Vi gikk derfra da klokka var fem på halv sju, for vi ville ha god tid før Mateus skulle hente oss klokka sju. Da klokka var blitt ti over sju måtte han allikevel ringe etter oss for å høre hvor vi var blitt av, og vi måtte ærlig innrømme at vi rett og slett ikke hadde peiling på hvor vi var hen. Jeg håper det går bra med Solveig som skal finne veien til handlesenteret i dag alene.

Selv bor jeg i en leilighet på fastlandet, og min vertsfamilie består av to foreldre (som ikke snakker noe engelsk), og to søstre (som begge snakker engelsk). De er alle veldig greie og hjelpsomme! Vi har også en liten puddel. Den er aggressiv, tjukk og har diabetes, og når den gjør noe den ikke skal, sier man "sua feia" (eller noe i den duren), som betyr at den er stygg.

Akkurat nå er de andre på jobb eller skole, mens jeg er hjemme alene med Bruli og hushjelpen, som vasker klær og tilbereder lunsj (norsk middag) til bare meg. Klokka ett skal vi ha vår første portuguese class, og læreren vår snakker nesten ingenting engelsk. Det er sikkert sunt for vår læring.

Her er litt bilder fra Florianópolis:

Meg og Solveig sammen med søsken og annet omkringliggende.

Florianópolis (fastland og øy).

Florianópolis (øy).

Her i Florianópolis har man bilder av alle familiemedlemmene bakpå bilen.

Et feriehus ved ei rikmannsstrand som vi var på på tirsdag. Jeg liker å tro det er Ronaldinho sitt.

I går var vi på besøk i favelaen for første gang.

Nederste etasje på handlesenteret var fullt av julepynt som dette.

Lunsjmåltidet som ble tilberedet til bare meg.

Mitt brasilianske mobilnummer er: 0055 48 9610 4394

Bom dia!

Nå har jeg og Solveig ankommet Curitiba i Brasil. En stund var vi usikre på om vi ville komme oss fra Sao Paolo til Curitiba som følge av kommuniseringsvansker, men det gikk visst bra. Enkelte misforståelser førte allikevel til at vi Solveig måtte sende håndbagasjen sin med resten av bagasjen, og vi når vi trodde vi bestilte en saftig hamburger med salat, tomat og spennende dressing/saus, fikk vi bare et kjøttstykke inni et hamburgerbrød. Vi hadde lurt oss selv.

Vel, nå er vi som sagt i Curitiba, og vi befinner oss på skolen som Sergio studerer ved når han ikke er i Norge på Hald. Gårsdagen var veldig fin - vi fikk kikket oss litt rundt, og handlet det som var nødvendig av strikketøy og slikt. Her er litt av Brasil:

Brasiliansk dør (uten dørhåndtak. Det fenomenet kommer nok til Brasil med årene).

Brasiliansk vindu.

Brasiliansk telefonkiosk.

Brasilianske maur.

Brasiliansk asfalt.

Brasilianske sokker (etter hvert).

Brasiliansk hårstrikk.


Nå skal vi ut og spise med Welton og Marilia!
Até maís!

Brit på butikken

Ettersom jeg har et litt anstrengt forhold til et "første blogginnlegg", velger jeg å skrive om noe som er lett å ta inn over seg. Det er da et naturlig valg å fortelle om Brit som går på butikken, siden det er noe hun gjør rett som det er, og innimellom ber hun meg følge etter. Denne gangen hadde jeg med kameraet.

                                          Butikken (litt av den).

                                          Brit på vei inn i butikken.

                                         Brit i butikken.

Første blogginnlegg overstått.