Misjonsprosjekt i Teresina

Denne lille overskriften på tre ord sier omtrent like mye som det jeg og Solveig visste da vi satte oss på bussen, søndag 9. januar. Sett bort i fra to ganske uvitende nordmenn, var bussen full av brailiansk ungdom som så med stort engasjement på de neste tre ukene med misjonering i nordøst-Brasil. Selv syntes jeg og Solveig at tre døgn i buss var nok reiseinformasjon å ta inn over seg, så vi konsentrerte oss om det.

Fra Florianópolis i sør, til Teresina i nord

I løpet av bussturen ble vi godt kjent med den gjennomsnittlige brasilianers dusjevaner. Tre ganger til dagen stoppet bussen for at hygienen skulle kunne vedlikeholdes, og dersom det var behov for det kunne vi også spise. De aller fleste gangene prioriterte jeg og Solveig å spise, og i løpet av hele turen dusjet vi bare ei gang, et sted hvor der var flere dusjer på rad i åpne avlukk.

Jeg fikk inntrykk av at Brasil er et veldig greit land å reise på lange bussturer i. Opp gjennom hele landet er der store rasteplasser som er tilrettelagt for at reisende som oss enkelt kan stoppe for å spise, dusje og gå på do. Etter hvert som vi kom lenger nord, ble allikevel disse rasteplassene stadig simplere. Doene ble skitnere og dolåsen og dopapiret nærmest utilstedeværende. Tidligere har jeg og Solveig bemerket oss at man kjemper godt mot arbeidsløshet her i landet ved å overbemanne butikker og bensinstasjoner, men vi skulle visst reise helt til nord før vi fant noen som så ut til å være ansatt for å dele ut dopapir til de som skulle gjøre sitt. 

Så kom vi da fram til Teresina til slutt, og til stasjonen vår, som var en ungdomsskole. De første to dagene brukte vi på å forberede oss, ved å lære litt om byen og litt om metoder vi kunne bruke for å nå fram til innbyggerne. Til sammen var vi nesten 80 deltakere, delt opp i 6 lag, som igjen var delt opp i duplaer - par som gikk ut og evangeliserte sammen. De to følgende ukene var dagene slik: Gudstjeneste klokka ni og i teorien frem til halv elleve, men i praksis frem til elleve-tolv. I mellom gudstjenesten og lunsjen (som begynte klokka tolv), skulle vi arbeide med å forberede teater eller musikk til en senere gudstjeneste. Klokka to gikk vi ut på gata; hvert lag hadde sin del av bydelen, og hvert par sine gater. Vi kom tilbake til klokka seks, og da var det kveldsmat. Etter kveldsmaten var det utfart for den senere gudstjenesten som begynte halv åtte nede i sentrum, ute ved fotballbanen, og denne var åpen for alle. Det aller kjekkeste var hvis en hadde greid å vekke interesse ved besøket på gata, slik at vedkommende dukket opp på gudstjenesten.

Ei gate i Teresina

Et vanlig hus i Teresina har en helt annen standard enn et hus sør i Brasil.

Meg og min dupla, Juliano, ikledd våre prosjekt-T-skjorter. Para onde você vai? Where are you going?

Hver ettermiddag gikk vi to ut og banket på dører og håpet at folk ville slippe oss inn for å fortelle dem om Jesu frelse. Etter hvert som det ble ferre ukjente hus å besøke, åpnet vi for bibelstudier sammen med de som var videre interessert, og slik fikk vi oss gode venner fra området!

Gudstjenesten på kvelden, som vel heller var et møte, var, som tidligere nevnt, for alle som ville komme, og skulle være med på å samle de som ville være deltakere i den nye menigheten som ble dannet. Møtet begynte med ei sangøkt, der noen av sangene tilhørte spesielt nordøst-Brasil. Deretter hadde teatergruppa et lite dramastykke. Selv deltok jeg i denne teatergruppa, og fikk dermed brukt mine ukjente skuespillertalenter. Etterpå var det et ord for dagen for de voksne, mens for barna, som for øvrig utgjorde den aldersgruppa med best oppmøte, hadde vi et opplegg med musikk, klovner og dukker.

Kveldsgudstjenesten

For å tiltrekke mennesker uten å bruke ord, hadde vi slike mimikere/skygger. Dette var min profesjon noen av dagene.

Når vi ikke var ute på gata blant nordestinoene, levde vi i et stort fellesskap på basen vår. Vi sov tett i tett på tynt underlag i skolens klasserom, og nettene kunne bli veldig kalde. Dette var en stor kontrast til den gjennomsnittlige dagstemperaturen på 40 grader, som ble tilbrakt i langbukser og store T-skjorter. Til tross for brasilianernes hyppige dusjing, ble vi her begrenset til en dusj til dagen på maks fem minutter hver. Ettersom det stort sett ikke regner på vinterhalvåret, dusjet vi for det meste ved å tømme kaldt vann fra ei bøtte over oss. I begynnelsen var der heller ikke vann i springen, men dette returnerte etter første vannbyge. Nok vann til å kunne dra ned i do var der allikevel aldri, og hvert døravlukk var merket med hvorvidt man kunne gjøre nummer en og to.

Toalettet vårt

Hvert måltid ble spist med suppetallerken og ei skjei. Innimellom møtte vi utfordringer, som spagetti og kyllinglår, men som oftest var det godt tilrettelagt med ris og bønner.

Maten vår

Ettersom vi hadde fått utdelt ei T-skjorte hver som skulle brukes hver dag i disse to-tre ukene, og attpåtil i 40 varmegrader, ble det etter hver behov for å vaske den. Det var rett og slett flere av klesplaggene som trengte å vaskes, og dette måtte naturligvis gjøres for hånd.

Jeg og Solveig vasker klær

Til slutt vil jeg dele et bilde av den store og flotte gjengen vi var (noen av oss):